Muslimske veivisere ble bedt om å delta med et innlegg om «muslimsk matkultur». Det spennende med islam i norsk kontekst, er at det har blitt vanlig å bruke kulturbegreper når vi egentlig snakker om eller vil spørre om religiøs praksis, og jeg tror at dette handler om at når man er en minoritetsgruppe så dannes det en felles kultur på tvers av geografiske og kulturelle grenser, eller kanskje heller en slags «melting pot» av kulturer.
Jeg gjorde et google-søk når jeg forberedte meg til dette innlegget, og søkte opp «muslimsk mat» og «muslimsk matkultur». For det første var det helt ville mengder kjøtt – som vegetarianer vil jeg si at det er minst like muslimsk å spise grønnsaker. For det andre var de matrettene jeg fikk opp tajine – som er nord-afrikansk, kebab – som tyrkerne nok skal ha anerkjennelse for, men også taco – som kanskje er et veldig klart eksempel på en globalisert verden, altså at vi muslimer får ha det i vårt repertoar. Hvis vi skal snakke om praksis med rot i islamsk tradisjon og ikke kultur fra land med muslimsk majoritetsbefolkning, vil jeg påstå at bildet med dadler er det nærmeste vi kommer «muslimsk mattradisjon». Det er forankret i profetens sunna, det vil si de overleverte tradisjonene og normene for adferd og oppførsel, å bryte fasten i fastemåneden ramadan med en daddel, eller tre. (Det er noe oddetallsgreier der.)
Mat og måltider er en viktig del av muslimske mellommenneskelige relasjoner. Om kveldene i Ramadan, som nettopp nevnt, samler de fastende seg omkring måltider – være det brødskiver eller curryretter. Vi snakker ofte om viktigheten av å avstå fra mat i ramadan mellom daggry og solnedgang, men minst like sentralt i troshandlingen det er å faste, er det å spise når solen har gått ned. Det er mange ritualer tilknyttet for eksempel ekteskap i Islam, men ett av dem er en walima, som rett og slett er et ekteskapsmåltid. Det er ikke spesifisert hva måltidet må inneholde, men spise skal man. Disse to eksemplene viser at måltidet står sterkt i flere aspekter av islamsk praksis, men at det ofte ikke er tilknyttet spesifikke råvarer eller retter.
Likevel ligger det mye viktighet på tvers av kulturelle normer i å servere gode måltider til de man er glad i, og gjerne også gjester man ikke kjenner.
Måltidet er ofte et samlingspunkt, og mat skal deles. I dagens samfunn er det enklere å få dette til i høytidssammenheng, når flere har satt av tid og har mulighet til å delta på et måltid med venner og familie. Likevel er det viktig på tvers av kulturelle normer i å servere gode måltider til de man er glad i, og gjerne også gjester man ikke kjenner. Noen moskeer tilbyr for eksempel måltider for tilfeldige forbipasserende i ramadan. Det ligger stolthet og ære i å dele mat. Jeg ba maghrib, solnedgangsbønn, i en moské en av dagene i ramadan, før jeg skulle spise en burger med en gjeng som ikke fastet. Jeg ble tilbudt iftar, fastebrytingsmåltid, i moskeen jeg ba i, og dette var ikke et sted der jeg kjente dem eller de kjente meg. Den felles identiteten i å dele tro og ritualer er nok til å gjøre hvem som helst til et naturlig velkomment medlem rundt bordet. (Det skal sies at hun som tilbød meg mat ble egentlig litt fornærmet over at jeg takket nei, men det var noe med å ha nok plass i magen til den burgeren jeg hadde gleda meg til.)
en grei huskeregel er at det er mye mer som er halal – altså tillatt, enn som er haram – altså ikke tillatt.
Man kan selvfølgelig ikke snakke om muslimsk matskikk uten å nevne halal og haram. For lærere er kanskje dette det aller viktigste, hvis man ønsker å tilrettelegge for muslimske elever. Det er naturligvis ikke bare muslimer i klasserommet man skal ta hensyn til, og jeg tror faktisk de med cøliaki og laktoseintoleranse – for ikke å snakke om muslimene med cøliaki og/eller laktoseintoleranse – er de som skaper størst etterspørsel etter oppfinnsomme oppskrifter på skolekjøkkenet. Men en grei huskeregel er at det er mye mer som er halal – altså tillatt, enn som er haram – altså ikke tillatt. Vin i maten er ikke så relevant på skolen, og hvis rettene er vegetariske er de fleste utfordringer løst. Mat som klassifiseres som haram, bare for å komplisere ting for lærerne her i rommet, avhenger av både trosretning og lovskole. De som er sunnimuslimer, som jeg er, kan som generell regel spise alt av herbivorer, slaktet etter islamske rutiner. Noen sjiamuslimer klassifiserer skalldyr som haram, og det er nok også noe lærere bør ha i bakhodet hvis planen er scampi-nudler.
En viktig del av muslimsk matkultur, nå som jeg først har muligheten til å snakke om det, som jeg i hvert fall føler at mister all plass når kan-de-spise-kylling-egentlig-debattantene får mest plass, er hvor viktig gjestfrihet, veldedighet, måtehold og å ta vare på ressursene og naturen er i muslimsk matkultur. Måltidene er ikke kun viktige fordi de skal konsumeres av en selv, men fordi maten skal deles, med naboer og familie, og de som ikke har råd til et like godt måltid som deg selv. Muslimer som av ulike individuelle grunner ikke har mulighet til å faste, kan isteden betale et måltid for en som trenger det for hver dag som går i stedet – veldedighet er også en troshandling. Ressursutnyttelse er også veldig viktig, og hvis et dyr slaktes skal man så godt det lar seg gjøre utnytte hele dyret. Jeg vokste opp med en far som alltid minte meg på regelen fra sunna å fylle magen med 1/3 luft, 1/3 mat, og 1/3 vann. Det er teit å høre når du er 14, men det vitner om en motstand mot overkonsumpsjon – noe som er høyst relevant i dagens samfunn hvor det er lett å falle for fristelsen til overkonsumpsjon. I en hadith, fortellingene og videreformidlingene fra profeten Mohammed om hans utsagn og handlinger, kan man lese at «Mat for to er nok til tre, mat for tre er nok til fire» (kilde: hadithsamlingene til al-Bukhari og Muslim).
Jeg ble også spurt om å si noe om likheter og forskjeller mellom muslimsk matkultur og ANNEN norsk matkultur, snedig bruk av ordet «annen» vil jeg si. I skolen og på andre offentlige arenaer blir muslimsk mat gjerne et tema i ramadan, eller rundt de to eid-høytidene, men det å ha et muslimsk forhold til mat, med tanke på å forholde seg til halal/haram regler, eller å forsøke å følge et nøysomhetsideal og ikke kaste halve måltidet i søpla, det er en dagligdags affære. Hvis man først skal lage et skille på det, er det like mye muslimsk som norsk å kjøpe veggisburger på Max, og det er like mye muslimsk som norsk å spise taco – ref. googlesøket, så lenge det ikke er svinetaco. Jeg forstår godt redselen for å ikke inkludere muslimske elever godt nok i fag som mat og helse, og det er nok et fint ideal å inkorporere flere matkulturer inn på skolekjøkkenet. I min tid lagde vi vafler og sushi, og poenget er at det var like muslimsk som om vi hadde laget samosa eller couscous.
Hvis målet er å ha et mer kulturelt inkluderende skolekjøkken, er det sikkert flere enn minoritetselevene som ville satt pris på å lage forskjellige retter med ulikt geografisk opphav. Selv om det nok føles naturlig for majoritetslærere å ha klare skiller på «norsk mat» og «kulturell mat» kan dette virke annengjørende for flere av elevene i klasserommet.
Her er skillet som alltid må nevnes mellom kultur og religion viktig. Hvis målet er å ha et mer kulturelt inkluderende skolekjøkken, er det sikkert flere enn minoritetselevene som ville satt pris på å lage forskjellige retter med ulikt geografisk opphav. Selv om det nok føles naturlig for majoritetslærere å ha klare skiller på «norsk mat» og «kulturell mat» kan dette virke andregjørende for flere av elevene i klasserommet. Ikke minst er dette et poeng når den norske matkulturen er dynamisk og slett ikke like homogen som noen kanskje vil tenke. Likevel er landbakgrunn gjerne en reklamefaktor. Ta kims potetgull for eksempel. «Asian sensation» har dét navnet, men også bilder av en geisha og en kinesisk drage på. «Indian summer» har bilder av Taj Mahal og en mandala. Eller hva med Monster Energy sin «Mango Loco» med Día de Muertos symbolikk på. På Coop Mega Nydalen, der jeg kjøper lunsjen min i lunsj-pausen på jobb, kan man gå til hyllen med «orientalsk mat». I den hylla kan man få tak i ingredienser som Coop couscous, Coop nanbrød og Coop kinesiske nudler. Det er jo fint at Coop Norge ser et hull i det orientalske markedet, og fyller det med smakfulle alternativer. Poenget med å trekke fram dette er at stereotyper i matbransjen er i full fres, og holder liv i det «eksotiske» med ikke-vestlig mat og kultur. Det er jo ikke mat- og helselærerne sitt ansvar hvordan Monster Energy velger å markedsføre varene sine, men det er noe å ha i bakhodet at det er en fin linje mellom eksotifisering og verdsettelse av og interesse for ikke-vestlig mat. Det må ikke være «kulturdag» for å lage noe annet enn pizza på skolekjøkkenet. Jeg gleder meg, i forlengelse av dette, til å finne ut av hva en «eksotisk vri» på dagens lunsj innebærer.
Dette er høyst relevant når man så ofte setter likhetstegn mellom muslimsk matkultur, og ikke-vestlig matkultur. Islam er en religion som strekker seg over utrolig mange landegrenser, og som i alle land så setter religion sitt preg på kulturell matpraksis – og vise versa.
Mangfold er viktig, spesielt når vi daglig spiser mat og deltar i kultur fra overalt i verden, og gjerne uten å være klar over det. Innvandrerfiendtlige mennesker spiser like mye kebab som resten av oss. Det skaper kanskje ikke dermed automatisk brobygging og mangfoldsforståelse å variere skolekjøkkenet, men det kan være en viktig del av å drive mangfold i praksis, og ikke kun på papir, å åpne for interkulturell deltakelse på daglig basis, og ikke kun ved for eksempel høytider, merkedager, eller dager satt av til «kultur». Det gjenskaper ideer om det norske som «nøytralt» og alt annet som enten ikke-nøytralt, eller ikke en like stor deltakende part i det norske. Det er ganske lite utvalg av mat man faktisk kunne fått i seg her til lands, hadde det ikke vært for migrasjon, globalisering og handel, eksport og import. Det er noe å ha i bakhodet hvis man kiler seg fast i en nøytralitetsholdning til mexikansk taco-middag på fredager og tyrkisk kebab etter å ha vært ute på byen. Hvorfor er ikke nord-afrikansk harira til middag, eller somalisk mandazi til dessert like nøytralt? Nøytralitet kan handle om hva som er vanlig for «oss», men det kan i lengden bli et tegn på hva vi egentlig ikke synes passer inn i det dagligdagse.
Spesielt for lærerne, er det også viktig å tenke på at inkludering ikke skal bli et ekskluderende tiltak. På majoritetstunge skoler, er det ikke en automatikk i at elever med minoritetsbakgrunn er komfortable med, eller ønsker, å legge fram sin kulturelle bakgrunn eller sine kulturelle røtter for elever – og ofte lærere – som ikke deler deres erfaring av å være alene om en gjerne synlig annerledeshet. Å gjøre menyen på skolekjøkkenet mer mangfoldig burde ikke gjøres på bekostning av få, men heller fordi mangfoldighet er et gode vi alle burde etterstrebe, uavhengig av elevmasse.
Dette innlegget ble holdt på Mat- og helsekonferansen 2023, og publisert etter avtale med Zeynab Bouhedjeur.